I SKOGFINNENES FOTSPOR VED GLITRE

DrammenMS

Området mellom Drammen, Lier, Tyrifjorden og Modum kalles Finnemarka. Dette navnet har det fått etter finnebosettingene her på 16- og 1700-tallet. Siste helga i september gikk fire turglade gildespeidere fra Drammen MS i skogfinnenes fotspor. Turen startet på fredag med en totimers gåtur inn til Svarvestolen. Plassen ble ryddet av finnen Peder Olsen Svarver rundt 1650. I dag er Svarvestolen ei av DNTs hytter i Finnemarka.

På lørdagen var det historisk rundløype i Finnemarka som sto på programmet. Den tok oss fra Svarvestolen, via flere gamle finneboplasser som Borkebu, Jøslia og Glitre og videre til Badstuplassen og tilbake til Svarvestolen. Navnet Borkebu kommer av bark, og viser at det langt fra alltid bare var mel i brødet – ofte måtte melet blandes med malt bark for å strekke til. På Borkebu var det også en som gjorde forretning på nøden ved at han i stor stil malte bark som han solgte videre til naboene når det måtte knipes inn. På Badstuplassen hadde finnene i området hadde felles badstue og rie, tørkehus. Vi fant bare rester av grunnmurene, men det ble tid til historier og refleksjoner om hvordan livet måtte ha artet seg her den gang, med mye slit og armod.

Vi var også innom historien om finneslaget som ifølge gamle historier skulle ha funnet sted i 1665 og der «de fleste» finnene ble drept og begravet i en dyregrav ved Maristusletta. I en annen variant av historien skal finnene ha fått hjelp av «gudene til Matti» til å roe gemyttene, i form av plutselig og kraftig regn og torden da det så som verst ut. Men verken historiske dokumenter eller søk i området har bekreftet hendelsen, så mest sannsynlig er en vandrehistorie som har est ut i årenes løp.

Vel tilbake på Svarvestolen laget vi tradisjonell skogfinnemat: motti med stekt bacon og syltetøy. Det skulle ha vært tyttebær, men vi fant ingen (!) – så derfor ble det medbrakt syltetøy av bringebær, solbær og krekling, ikke så verst det heller.

På søndagen ble det en tur opp til Høgda. Hjemturen gikk via Bottolvs hvor det var skole helt frem til 1946. Nå er det bare rester av trappa igjen, men utsikten er like flott.

På 1500-tallet utvandret en del finner vestover, først til Sverige og på 1600-tallet kom de også til Norge. Mest kjent er bosettingene i Finnskogen, men finnene vandret lenger vestover enn det. Det vestligste skogfinnemiljøet som er kjent i Norge, var i Finnemarka nord for Drammen. De kom også til Sigdal og Telemark, men her var det kun enkeltbosettinger. Til Finnemarka kom finnene i to omganger, første på 1640-tallet og dernest på 1670-tallet. Den mest kjente finnen fra Finnemarka, er nok Peder Olsen Svarver.

Peder Olsen kom gående opp fra Lier og inn til Glitrevannet en gang på 1640-tallet. Med seg hadde han alt han eide i ei vogn som han sjøl var «hest» for, og sønnen sin, Paul, som da kanskje var et år. Peder var født i Värmland i 1625 av finske foreldre. Besteforeldrene hans hadde i likhet med mange andre finner utvandret fra Savolax til Sverige på slutten 1500-tallet. Senere flyttet finnene stadig lenger vestover på leiting etter egna steder de kunne bosette seg.

Peder kom til Glitreplassen på nordsida av Glitre og der slo han seg først til hos Nils og Ole Anderson, som trolig også var finner. Peder var svarver, dvs. han dreide kjøkkenredskaper og annet i tre, som han solgte for å skaffe seg inntekt. På Glitreplassen kunne han og sønnen imidlertid ikke bli værende, og i 1648 tok han med seg eiendeler og svarveutstyr og etablerte seg et par kilometer lenger nordover i marka. Her satte han først opp ei kåte som de bodde i til han fikk satt opp et mer permanent hus, ei pörte, med røykovn. Plassen Peder ryddet fikk senere navnet Svarvestolen.

Vi vet ikke noe om mora til Paul. Hun var ikke med da Peder og smågutten kom gående til Glitre, så kanskje hadde hun dødd da Paul ble født. Etter at Peder kom i orden på Svarvestolen giftet han seg med Lisbeth Tommesdatter, også hun var finsk. Peder og Lisbeth fikk fem barn.

På Svarvestolen dyrket de rug på skogfinners vis, som var å rydde et passelig stykke i granskogen og brenne jorda, såkalt svedjebruk. Rugfrøene ble sådd mens jorda ennå var lunken, men høsting ble det først etter andre året. Til gjengjeld kunne det da bli store avlinger om alt gikk bra, gjerne 25-30 fold. Peder laget også ei bekkekvern ved bekken like nedenfor Svarvestolen, i det som fikk navnet Dunderdalen; så kverna hadde nok vært i bruk ofte. Etter hvert ble det også husdyr: i 1667 hadde de en besetning på tre kuer og to ungfe.

I 1686, da Paul var rundt 40 år, overtok han Svarvestolen etter far sin. Peder hadde da ryddet seg plass enda litt lenger opp i lia og ble en av tre husmenn under Svarvestolen. Fra da av ble han Peder på Høgda, og ikke lenger Peder Svarver. Peder døde i 1705 og da forlot Lisbeth Høgda og slo seg på en av Glitreplasssene sammen med sønnen Tommes.

Paul utvidet bruket etter hvert og i 1711 hadde han fire kuer, en hest og tre sauer. Sannsynligvis hadde han også ryddet nye områder for dyrking av rug.

Det er litt usikkert hvor lenge Paul Pedersen drev Svarvestolen, men i 1723 – da Johan Hermandsøn eide både Svarvestolen og to av Glitregårene – var Paul Pedersen den leilendingen som drev Svarvestolen. I 1734 kjøpte armekaptein Steffen Johansen Kaldager Svarvestolen på betingelse av at Paul Pedersen og hans sønn Peder Paulsen skulle få bo der på livstid. Så da er det vel sannsynlig at Peder Svarver og etterkommerne hans drev plassen han ryddet i om lag hundre år til sammen.

Tekst/foto: Berit Roll Elgsaas