VÅKENDALEN

BergenTurgruppe

Turveien i Våkendalen eller Isdalen som mange sier starter ved demningen til Svartediket, Bergens største drikkevannsreservoar. Isdalen er jo godt kjent for Isdalskvinnen som ble funnet død og forbrent i 1970. Hun har operert med en rekke forskjellige identiteter og observert flere steder i landet. Det er skrevet mange bøker om dette blant annet: Kvinnen i Isdalen av Dennis Zacher Aske, en bok som som byens egen krimforfatter Gunnar Staalesen karakteriserer som «en imponerende bok». Vårt mål denne onsdagen var å vandre gjennom kulturminneløypen i Våkendalen.

Tarlebøgeilen

Tyve glade turvandrere stilte til start. Mange av oss har vandret på disse stiene tidligere, men det er alltid like spennende hver gang vi går her. Og vi legger alltid merke til noe vi ikke har sett tidligere eller kanskje mer riktig ikke brydd oss om. Som blant annet Tarlebøgeilen, en 400 meters lang geil som husdyrene gikk når de skulle på utmarksbeite, den hindret dyrene i å tråkke inn på innmarken. Det sies at det er en av landets eldste og best bevarte geiler. (Geil er en vei eller «fegate» med gjerder på begge sider. Den gikk fra gårdstunet og til utmarka, og ble brukt til å lede dyrene til og fra beite. Mange stedsnavn har geil i seg og vitner om hvor geilene gikk, som for eksempel Geilo. Vi finner betegnelsen brukt også i middelalderens Oslo. Wikipedia)

Vi passerer mange navneskilt på vår vei, navn som var brukt når det var gårdsdrift her inne. Siste gården ble fraflyttet i 1941 og grunnen til dette var at Bergen kommune eksproprierte/kjøpte opp gårdene fordi at Svartediket var allerede, fra tidlig på 1900-tallet, utpekt av kommunen til å være byens drikkevannskilde. Denne ville de ikke ha forurenset av møkk og annet utslipp fra gårdsdrift.

Lunsjen inntok vi på hovedbruket Tarlebø. Vi satt og nøt solen på de gamle steinmurene som de gamle gårdshusene hadde stått på. Derfra vandret vi videre og stoppet ved flere av de gamle restene av gårdene. Ved Nilsaplassen gikk vi over en spesiell bro, en utkragebro. Mange slike broer finnes på postveier som ble anlagt på Vestlandet fra ca 1770 og utover. Denne broen holdt på å rase sammen, men er nå restaurert av Skogselskapet.

Utkragebro ved Nilsaplassen
Utkragebro ved Nilsaplassen
Tekst/foto: Jan Helge Støve