Med KISC (Kandersteg International Scout Centre) som base gikk vi turer i fjellene, besøkte nærliggende byer og ikke minst ble bedre kjent med hverandre, med speidersenteret og hva speiding er. Det ble en tur fylt med flotte opplevelser og nye erfaringer – og flere har allerede ymtet om at vi bør har en ny tur om noen år …
Det hele startet lørdag 15. juli klokka 05.00 på Torp flyplass. Da var femten søvnige, men reiseklare gildespeidere samlet for avreise til Zürich, med mellomlanding på Shiphol. I ellevetida var vi nede på sveitsisk jord, og startet på togturen til Kandersteg. Godt utpå ettermiddagen kom vi endelig til frem speidersenteret, det samme gjorde de siste fire som hadde startet et par dager før oss andre. Nå kunne vi starte på ordentlig – alle nitten var vel fremme og klar til den første fellesmiddagen.
Turen var opprinnelig planlagt til 2021, men måtte utsettes på grunn av en viss pandemi. Men 2023 er jo et godt alternativ; i år det er hundre år siden KISC ble innviet som speidersenter.
Allerede fra dag 1 etablerte vi gode rutiner: frokosten klar til klokka sju og deretter bar ut på tur. Ved frokosten delte Berit noen refleksjoner rundt speiderloven og hva speideridealene kan bety for voksne gildespeidere.
Første turen gikk til Almenalp. Vi startet turen med en taubanetur som tok oss fra ca. 1200 moh. til 1725 moh. Her ble vi møtt av en lama og fikk vi den første smakebiten av den fantastiske høyfjellsfloraen. Deretter gikk veien oppover og oppover … de aller fleste kom seg godt over 2000 moh., men ingen kom så langt at de kunne se ned til Adelboden i nabodalen.
Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å gjøre oss kjent på speidersenteret og hva som er tankene bak KISC. Allerede under den første verdensjamboreen i London i 1920 fortalte Robert Baden-Powell om drømmen om en permanent minijamboree hvor speidere fra hele verden kunne komme sammen, lære av hverandre og utvikle forståelse og toleranse for hverandre.
Et par år etter kom speidersjefen i Sveits, Walter von Bonstetten, over de forlatte bygningene som tunnelarbeiderne hadde brukt i perioden 1906-13 da Lötschbergtunnelen ble anlagt. Året etter – 12. april 1923 for å være nøyaktig – var kjøpet av eiendommen en realitet, og den 21. mai samme år ble speidersenteret innviet med en enkel seremoni.
Etterpå har speidersenteret stadig utvidet og utviklet seg til en permanent minijamboree hvor mange tusen speidere fra hele verden samles og lever B-Ps drøm om å arbeide for fred og utvikle en bedre verden. I fjor var det vel 12500 gjester som til sammen hadde over 67500 overnattinger på KISC; i jubileumsåret blir det mange flere …
Noen av oss benyttet sjansen til et besøk i landsbymuseet. Der er det utstillinger både om landsbyens historie og mytologiske figurer, byggingen av Lötschbergtunnelen, sveitsiske taubaner og om speiderne, både i Kandersteg og verden ellers.
Under oppholdet vårt deltok vi på KISC sin Lighttrail, en refleksjonsløype hvor vi gikk en runde i mindre grupper. Underveis fikk vi noen spørsmål som vi skulle tenke gjennom og reflektere over sammen med de andre; speiderveien min fra det første møtet og frem til i dag, viser jeg at jeg setter pris på de viktige personene i mitt liv, hva er ditt mål i livet og hva hindrer deg i å oppnå det, hvor er du om 5/10 år … Dette satte i gang tanker og ved å dele disse ble vi enda bedre kjent med hverandre og hva vi ønsker å stå for.
På mandagen startet vi turen med tog og buss til Leukerbad, kjent for sine naturlige mineralbad som skal gjøre godt for både sjel og legeme. Derfra tok vi taubane opp til Gemmipass, 2314 moh. Så gikk turen mot Daubensee, der de tøffeste badet, og videre mot Schwarenbach hotell, hvor det var tid for lunsj. Mange lot seg friste av den sveitsiske spesialiteten rösti. Litt småtung i magen gikk veien videre mot Sunnbüel og nok en taubane ned til Kandersteg.
Veien over Gemmipass har vært hovedruta fra nord til sør i Sveits i alle fall tiden midt på 1200-tallet. Mark Twain har udødeliggjort turen i sin A Tramp Abroad (1880), hvor vi får høre om fjellførere, skulme ting på Schwarenbach og ikke minst hvordan badegjestene til Leukerbad ble båret over fjellet og ned den siste fjellsida med bind for øynene.
Tirsdag var det tur langs Südrampe som sto på programmet. Etter en kort togtur gjennom Lötschentaltunnelen gikk vi av i Hohtenn og la i vei mot Ausserberg. Veien, som er en klassiker blant vandreveiene i Sveits, ble anlagt i forbindelse med byggingen jernbanelinjen. Her er vegetasjonen mer sydlig og annerledes enn i Kandersteg. Veien tok oss til flotte utsiktspunkter, langs vanningskanaler og forbi spektakulære jernbanebruer. Bent hadde med erfaring fra tidligere turer snakket varmt om eplekake med krem i kafeteriaen langs veien, men siden det var så få fotturister så langt i år, var det ingen kake å få – Schade!. Men turen ble fin likevel, varm og solfylt – og et glimt av en smaragdfirfisle fikk vi også.
Onsdagen var det «fridag», dvs. at vi kunne velge aktivitet/tur etter eget ønske. Noen dro til middelalderbyen Brig med Stockalper Palace og World Nature Forum (UNESCOs verdensarvsenter for Jungfrau-Aletch-området), andre dro til andre byer eller til Domodossola i Italia, og atter andre brukte tiden i nærområdene til speidersenteret.
På kvelden deltok vi på Swiss Culture Night i landsbyen. Her var det rikelig med jodling, blåsing på alpehorn og tradisjonelle danser. De aller fleste blant publikumet var speidere fra KISC og tro det eller ei – her var kjempestemning og trampeklapp!
Torsdagen var det igjen tid for fellestur, denne gangen til Zermatt. Vi startet så tidlig at frokosten besto av niste på toget, laget kvelden før. Målet var å komme opp på Klein Matterhorn. En stigning fra 1620 til 3883 moh. kunne ikke vært gjennomført på en dag om vi ikke hadde fått hjelp av taubaner.
Både her og andre steder på turen så vi tydelige tegn på klimaendringene. De av oss som hadde vært her tidligere, så at isbreene som hadde minket betraktelig. Sommerskisenteret ved Matterhorn Glacier Paradise hadde ingen åpne skiløyper!
Fredagen gikk turen til Gasterntal. Etter en busstur langs en vei som er så smal at den er enveiskjørt på tidsintervaller, var gjengen vel inne i dalen. Nå er det på tide å si noe om været: Værvarslet hadde gitt oss utsikter til regn alle dagene, men først denne dagen slo det til og det til gangs. Vi hadde planlagt piknik i den grønne med ost og rødrutet duk (i Sound of Music-stil), men den ble heller kort og våt.
Siste dagen var det igjen «fridag» med selvvalgte turer eller aktiviteter. Noen brukte godværsdagen til en tur til vakre Oeschinensee, mens andre var på omvisning i Lötschberg Base Tunnel. Dette er en av verdens mest moderne, sikre og teknisk kompliserte togtunneler. Den er vel 34 km og går mellom Frutigen og Raron. Økt kapasitet og fart i tunnelen har gjort at reisetiden for flere strekninger, blant andre Zürich-Zermatt, er redusert med oven en time.
Siste kvelden var det middag på en lokal restaurant. Det ble en hyggelig avslutning på den første utenlandsturen i gildets historie. Ekstra kjekt var det at dette også ble bursdagsfeiring for gildemester Wenche!
Gjennom ni dager har vi dratt på kryss og tvers, høyt og mindre høyt, opplevd mye og lært mye, både av og om hverandre. Siste dagen fikk alle deltakerne aktivitetsmerket Swiss explorer, som et synlig bevis på turer, aktiviteter og erfaringer med, om og fra Sveits og speidersenteret. Så er det kanskje en sammenheng mellom B-Ps drøm om en bedre verden, sporløs ferdsel, speiderloven og FNs bærekraftsmål …
